Home » Artikler

Musikken til Wongraven er bedre enn vinen! Satyricon til Kick

02.12.2017

Tekst: Gøran Engenes / Foto: Svein Erik Nomeland
Det har vært interessant å følge karrieren til Satyricon. De tre første albumene satte en høy standard til hva fansen kunne forvente videre. Særlig «nemesis divina», med en påkostet produksjon, falt godt i smak i black metal-miljøet. Noen år senere kom «rebel extravaganza», med et lydbilde som var mer mekanisk og industrielt enn vi forventet. Mange likte ikke dette, men for undertegnede fremstår dette albumet fortsatt som bandets beste.


Sigurd Wongraven aka Satyr på Kick
 

Jeg falt dessverre litt av Satyricon-toget de neste 15 årene. Låter som «black lava», «den siste» og «black crow on a tombstone» er svært sterke, men jeg klarte ikke å la meg begeistre av albumene. Det er dog meget gledelig at bandet har gitt ut et nytt album som er svært sterkt. Bruken av tenor på et par av låtene er en like stor suksess som bruken av Anja Garbarek på «black lava». Selv om Satyricon har blitt et progressivt black metal-band, omfavner jeg dem igjen ved denne utgivelsen.

 

Sist jeg så bandet live, var så langt tilbake som 2009 i Kvinesdal. Det var en skuffende opptreden, preget av et kjedelig utvalg av låter. 


Satyr på Norway Rock 2009

 

Kick var nær utsolgt når Satyricon skulle opptre denne kalde desemberkvelden i Kristiansand. Undertegnede gikk dessverre glipp av første låt, da en annen person tilsynelatende hadde benyttet mitt navn på akkrediteringen for å komme inn vederlagsfritt. 
 

Det spilles 4-5 låter fra det siste albumet av totalt 16. Sammensetningen av låter var som forventet, selv om jeg hadde et håp om litt mer gammelt materiale. 

 

Edvard Munch var kanskje vår største kunstner og visjonær for 100 år siden. Satyricon er kanskje det samme i nåtid, innenfor en smalere nisje. Artig er det uansett at bandet bruker Munch´s «dødskysset» som cover på siste albumet og bakteppe på scenen. 

Se alle bildene fra konserten her 

 

Satyr er en svært karismatisk frontmann, og selv om han ikke prater så mye med publikum, er hans tilstedeværelse og aura nok til å fengsle oss. Hans raspende vokal er fortsatt et av bandets særpreg, og jeg lar meg fascinere av hvor uanstrengt han opptrer. 

 

Frost er kanskje den beste metal-trommisen i verden. Han spiller som vanlig med mye energi og innlevelse. Trommene kom litt for langt frem i lydbildet under denne konserten, men det hadde egentlig ikke så stor betydning da gitarene likevel var tydelige nok. 

 

Ved å sette sammen den beste vokalisten og trommisen innen genren, og supplere med fire utrolig dyktige sessionmusikere, blir det som regel bra. Konserten skred frem med tighte låter, spilleglede og innlevelse fra bandet. Profesjonelt, tenker jeg, mtp det litt tafatte publikummet. 


Det er lenge siden vi har sett så mange publikummere på Kick og det er gledelig for musikkbyen Kristiansand 

 

Høydepunktet var når Wongraven selv spilte gitar på «transcendental requiem of slaves». Det var en fiffig og tøff løsning å benytte denne låta som intro til «mother north». På disse to låtene fungerte også lyssettingen på sitt beste, og jeg følte meg dradd tilbake til 90-tallet en liten periode. Det var en koselig følelse.

 

Bruken av «fuel for hatered» og «K.I.N.G» på slutten av settet vil jeg aldri forstå. Dette har dessverre blitt referanselåtene deres, men de bør uansett avslutte med «mother north». Alltid! Så lenge publikum viser entusiasme og synger med, aksepterer jeg det, men jeg liker det ikke.

 

Noe jeg liker, er vinen til Wongraven. Og jeg tenkte nok for en stund siden at han leverte høyere kvalitet der enn innen musikk. Etter den siste utgivelsen og denne konserten, fastslår jeg at musikken fortsatt er bedre enn vinen!