Bandet har sitt utspring fra Stavanger, og jeg forbinder det med sol, fest og sommersøte sanger. Enkle tekster som er lette å lære, med fengene låter er varemerket. Bandet ble stiftet i 1984 da Leif Nilsen og Torkild Wiig sluttet i Mods og startet Leif & Kompisane. Jeg vil virkelig påstå de tok med seg noe av det beste derfra. Dagens besetning er: Leif Nilsen, Inge Enoksen, Øyvind Grong, Alexander Flotve og Anders Nilsen.

Dagens konsert ved ”Spiseriet” ble en kald opplevelse og risken med å arrangere konsert ute er stor, men jeg synes det hele ble meget bra, tross ett kjølig gufs av vind fra nordvest. Bandet kjører tidlig ut med sangen Cabriolet, noe som får det til å rykke i dansefoten til både gammel og ung. ”Er det noen fra Jørpeland her!” roper Leif. Og det var det tilsynelatende, for mange ropte: jaaaaaa. Her er sangen til dere, roper han ut til publikum og kjører i gang Svarte Toast og grønnkokt egg. Folkene fra Jørpeland hoppet over stoler og bord for å komme opp til scenen for og danse. Videre utover stiger stemningen ytterlige med et repertoar av fantastisk fengende låter.

Leif og Co har funnet oppskriften folk flest liker. Melodiene og tekstene er av høy kvalitet selv om de kan betegnes som enkle. Klovn og humorist Per Inge Torkelsen har vært med på å lage tekstene på en del arbeid, blant annet platen ”Cabriolet” og dette har vært en stor suksess. Han er flink til å kle de sommerlette låtene med riktige tekster. Oppvarmingsbandet i kveld var The Trampolines, som kjørte et meget bra show med sine sanger med blanding av irsk folkemusikk, rock og countryinspirerte låter. De kjørte i tilegg en del coverlåter med blant annet Waterboys. Meget bra band både visuelt og musikalsk som skapte stor stemning blant publikum. Det ene bandmedlemmet lignet så mye på Elvis i utseende og stil, at man skulte tro det var The King himself!

Ca 200 solgte billetter er for lite og det var synd det ikke kom flere. Jeg velger å skylde på ustabilt og kaldt vær. Konsertstedet ved Spiseriet på Vigeland var et meget bra sted , og egner seg bra for fremtidige konserter, noe vi absolutt håper det blir.

The Bellamy brothers er en Amerikansk country og pop duo bestående av Homer Howard Bellamy og David Milton Bellamy. Bandet har vært umåtelig populært helt siden 70 tallet, og toppet den Amerikanske Billboardlisten i 1976 med singelen,” Let your love flow”. Dette ga en pangstart for karrieren til de dyktige brødrene, som har servert noe av det beste innen sin sjanger gjennom tidene, og helt frem til i dag. Vi fikk møte legendene før konserten, og de fortalte at de hadde vært i Norge mange ganger, første gang helt tilbake i 1977. David proklamerte at det var like gøy å spille hver gang, og så lenge helsa holder, så vil de fortsette å turnere. Howard tilfører at de ikke akkurat er ungdommer lenger, men de holder på så lenge publikum vil ha dem. De har forøvrig denne gangen en kort Norgesturne med fire konserter sammen med G. Thomas med band, som oppvarming.

Da de gikk på scenen og kjørte i gang showet, stod nær 1200 feststemte publikummere på arenaen. Den ene hiten etter den andre malte arenaen med fengende toner og folk sang med til de beste og mest kjente låtene, noe det for øvrig var mange av. Med sanger som ” If I said you had a beautiful body” og ”Lovers live longer”, så nær kokte det på den flotte arenaen med flott skjærgårdsidyll som bakgrunn.De er og blir legender, og med elementer av pop og reggae i melodiene, så treffer de større bredde musikkelskende. Dette er nok litt av oppskriften på suksessen til brødrene Bellamy. Det var en fantastisk opplevelse for de som møtte frem denne fine fredagskvelden ved Rosfjord Strandhotell.

Jeg har stor respekt for Jahn Teigen som artist, og har lenge gått og ventet på en konsert her i sør. Det skulle vise seg at Sørlandets Båtmesse`s 30 års jubileum, skulle hyre inn artisten denne solfyllte fredagskvelden midt i sentrum av Arendal. Arendalittene har klart det kunststykket å få til et kulturhus midt i kjernen av byen, med en utendørsarena som tar over 3000 mennesker. I kveld vil jeg tro det var 1500-2000 mennesker på Sam Eydes plass, og det er ikke dårlig synes jeg. Mange hadde funnet sittebenkene da de kom, men da Jahn Teigen entret scenen bad han folk trekke frem mot scenen. Det ble riktig så bra, og vi fikk høre mange av de beste låtene han har lagd gjennom tidene. For å få med seg flere sanger, så hadde han satt sammen potpurri av sanger i enkelte låter, slik at man fikk med seg de fleste hitene. Ja, for hiter er det mange av, og jeg som også er en stor fan av Prima Vera, gikk ikke tomhendt hjem. Han spilte mange av de gode gamle låtene, og stemningen kokte da han fremførte de melodisse låtene med de halvgale tekstene. Jeg savnet låter fra Sagaen om Olavs menn, men som sagt er jeg svært fornøyd med denne konserten på kanskje en av Sørlandets feteste arenaer.

Det er også verd å nevne at før konserten med Teigen fikk vi oppvarming av både nasjonale og lokale artister fra Arendal. De som spilte var: Mathias Fagervik m/ Venner, Merete Haslund, Jørn Dønnestad, Solveig Andersen, Harald Dose og Hans Inge Fagervik. Blandingen av forskjellige stilarter likte vi i det halvannen timers showet de kjørte.

Kanskje Norges mest spennende metalband for øyeblikket, og som er tatt under vingene til plateselskapet Indie Recordings. Sørlandsbandet ble stiftet i 2004, og de har utgitt to EPer og to album. The Latter Rain (2007), og helt ferske Mantra (2010). To fantastiske album som står meget fjellstøtt etter min mening. Mange av sangene glir rett inn og du liker dem umiddelbart, mens andre tar lengre tid å like. Dette skyldes at det er mange ting i musikken som må fordøyes, men blomstrer for fullt etter hvert. Teknisk meget avansert metal, med mange elementer som man liker mer og mer jo mer man lytter.

In Vain var tidligere med som support på Europaturneen til det kjente Sogndalsbandet Vreid. Jeg har aldri sett bandet på noen scene før og dette var meget spennende da jeg har hørt mange gode gjeteord fra folk som har sett dem live tidligere. Bla vår skribent Svein Erik Wiig så dem på Inferno for noen år siden, og jeg har sjelden hørt flere superlativer fra mannen som verd å merke seg også ha gått under navnet ”slakteren Wiig” pga av sine mange kritiske konsertomtaler.

Den lokale arenaen Kick var adressen for dagens konsert med Neongod som support. Synd det var så lunkent oppmøte av sørlendinger. Jeg tipper det var ca ett par hundre publikummere uten at jeg har bekreftede tall. De som møtte opp fikk i hvert fall valuta for pengene med disse to bra bandene i kveld.

De startet konserten med sangen Captivating Solitude fra den nye plata, og det ble en bra start. Det er helt rått når morske Endre Frikstad entrer scenen etter en liten musikalsk intro, og kjører i gang vræleshowet i samme lyd og stemme som på albumet. Ja, han klarer dette og med denne fabelaktige stemmen, sammen med de velspilte musikerne, så klarer de å fremføre denne avanserte musikken nær prikk likt som på albumet. Ellers kjøres showet videre i et høyt tempo og vi får servert de fleste sangene fra det nye albumet. Utlandet er nok helt klart nøkkelen til suksess for In vain, og med Indies så åpner det seg helt klart porter, men dog sikkert ikke uten hard arbeid. De har stort sett bare fått positive tilbakemeldinger fra en samlet musikkpresse, og det er vel fortjent. Veien videre for dette bandet kan sannsynligvis bare gå en vei og det er oppover.

Neongod var support for In Vain denne metalkvelden på Kick.

Bandet ble stiftet i 2003 og består i dag av Svein Reinton, Kjell Jacobsen, Ivan Meathook Gujic, Morten Jacobsen og Anders Kobro. Bandet har med sine liveopptredener med death og thrashmetal fått en varm velkomst både her i sør og ellers ute i landet. Forrige gang jeg så dem var på Hjørnet, og opplevelsen i dag er betydelig bedre, mye på grunn av konsertstedet. Iveren og tempoet er det samme som tidligere, men med bedre lyd og lys så kan man ikke si annet enn at det har enorm betydning for konsertopplevelsen. Noe bytte av artister har det også vært i mellomtiden, men kvaliteten på det musikalske er nær lik, synes jeg. Man skal lete lenge etter vokalist som gir mer, og det er bare å ta en titt på bildene så skjønner man hva jeg mener.

De er også så heldig å ha en av Norges beste trommeslager som pr i dag spiller for blant annet Carpathian Forest og spilte i Green Carnation når de eksisterte, begge verdenskjente metalband.

Spennende band jeg vil se mer til.

Inferno is being arranged for the 10th year now, and they celebrate themselves with the darkest lineup for many years. Artistfoto was there for two of the four days; Thursday and Friday. The bands we saw were the following: MAYHEM, FINNTROLL, MADDER MORTEM, BELPHEGOR, MARDUK, BLODSPOR, EYEHATEDGOD, IHSAHN, BENEDICTION, RAM-ZET, MISTUR, OBSCURA, RAGNAROK, THRONE OF KATARIS, SPEARHEAD, DEMONIC RESURRECTION, SVARTTJERN, NIFROST and NACHTMYSTIUM

Lots of good bands and the tendency is back to basic with even more extreme-metal than earlier. The musical part was cool, and we’ve never seen a darker and more theatrical festival ever.

In our opinion, the most awesome band was clearly Mayhem, who plaid the last concert at the Friday. They are insanely well plaid, and hearing real Norwegian black-metal performed by this band, who invented the genre “Norwegian black-metal in the late 80’s, was a real pleasure. They had rigged the stage with a slaughters cage, filled with knuckles, meat and blood. The vocalist, Atila, was wearing devil make-up, and wore a priest’s suit. Occasionally the stage looked like Hell, when flames rose to the ceiling, and ribs (or spines?) was thrown over the public. An amazing concert as well musically as theatrically, and we will never ever forget this particular one.

Sogndalsmetal was also cool. Mistur delivered a good show, and the music has elements very similar to the late Valfar’s project called Windir. If you like Windir, you can’t avoid liking Mistur. Experiencing this live was better than listening to an album. Lots of people miss Windir, and this band fills a little of the void, I think.

Insahn delivered a damn good concert, and shook the public with his metal with saxophone. Ihsahn and his band shines of respect, and one felt musically stiff after three quarters of this show.

Ram-Zet, with their Gothic pretty women and a soul similar to typical horror music, were also surprisingly well. They got sensation with their mix of progressive metal with hints of trash and black-metal. A charismatic band, with a great joy of playing, who became a public’s favorite.

Vi tok turen til Oslo for å få med oss noe metal denne helgen i januar. Når vi så programmet, så hadde festivalen klart å få til en bra lineup med kjente og noen ukjente band. Festivalen skiller seg ut fra mengden andre metalfestivaler og tanken med det er bra. Man treffer også et litt annet publikum, og i en årstid det er betraktelig mer stille på festivalfronten, slik at man slipper hard konkuranse fra disse.

Man har gått bakover i tid og funnet frem en del godsaker vi faktisk aldri har sett på en arena i Norge før. Bandene som spilte disse to dagene var : Solitaire, Anihilated, Lamented Souls, The Lamp of Thoth, Tank, Torch, Necronomicon, Dark Quarterer, Slough Feg, Omen.

Det ble virkelig en bra konserthelg for de som møtte frem, og det er flere av bandene som leverte så bra at man må ut å handle plater i nær fremtid. Av de beste live opplevelsene denne helgen, så skiller Lambeded Souls seg helt klart ut som best på fredagen. Med sine seige rytmer i doomstil og stemmen til Hestnæs, kan ikke hårene på ryggen annet enn å reise seg, og det var en stor opplevelse å se dette bandet live for første gang.

På lørdagen fikk vi bare med oss de tre første bandene, og de to første leverte bra.

Torch var en av dem, og de må jo kalles legender da de har holdt på siden 1979. De har vært oppvarming for mange større band som blant annet Motorhead og Warlock. Dette var en bra konsert, der vi fikk servert skikkelig god, gammel Heavy metal ala the 80s, og et band i storform.

Necronomicon var sykt flinke og de toppet denne helgen for oss sammen med Lamented Souls. Et driv vi sjelden har sett, og så samspilte at man nesten ikke skulle tro det var mulig. Hele bandet smilte fra øre til øre, og det smitter på publikum. Trommesoloer og to ekstranummer fikk stemningen i taket og det var litt kjipt da italienske Dark Quarterer gikk på scenen. De begynte svært dårlig med at en forsterker gikk i stykker, og jeg synes bandet virket uforberedt, dessverre. Tempen sank en del, men når man tenkte på de to foregående bandene så ble man bare oppriktig glad igjen.

Takk til primus motorerene Ronny , Sigurd og Stian. Dette ble en bra konserthelg og vi håper vi får komme tilbake senere.

Lamented Souls er et over 20 år gammelt norsk doomband, kjent for sine seige rytmer. Artistene i dette bandet har også hatt en del store hovedprosjekter ved siden av Lamented Souls. At dette gjør bandet ekstra interessant er ikke til å stikke under en stol, men vi liker også musikken svært bra, og det vi har hørt er av særdeles høy kvalitet. Men noen livekonsert har det aldri blitt på oss før, og dette var meget spennende.

Bandet består av Ole Jørgen Moe, Simen Hestnæs, Olav Knutsen og Einar Sjursø som alle er velkjente i musikkbransjen. Men for folk flest er nok Simen Hestnæs, som tidligere spilte bass og hadde clean vokal i Dimmu Borgir, samt Ole Jørgen Moe som pr i dag spiller for Immortal, mest kjent.

I kveld leverte Lamented Souls en meget bra konsert til den fremmøtte fansen, og at de toppet denne kvelden er det ingen som helst tvil om. De har alle utstålinger som vises på forskjellige måter. Det er spesielt gøy å se når Moe er i gang på gitaren, der man får man inntrykk av gudegaver gitt fra brennende makter. Mannen er til daglig bassist i Immortal som de fleste vet, og han fremstår som det svarteste av det svarte på det teatralske i kveld. Som stor fan av Norsk black metal, så kan man ikke annet enn å hygge seg når man ser artisten i aksjon, og det uten liksminke. Rytmene ligger absolutt i blodet på disse guttene, og fansen var i ekstase. Vi kommer neppe til å glemme denne konserten med det første. Simen Vortex Hestnæs kommer med en soloplate til høsten og dette blir spennende. Vi vil følge med hva som skjer her, og få med oss flere konserter i fremtiden hvis de dukker opp på vår vei.

Da var Dark Season Festivalen over for denne gang, og all ære til arrangørene for en kjempeflott festival, den 12 i rekken.

Det hele startet i Kristiansand Domkirke på torsdagen, med en flott kirkekonsert med forskjellige artister og kjempefin stemning. Dette var 3. året på rad det ble arrangert konsert i Domkirken. .

13 år gamle Caroline Eid Nodeland var førstemann ut, og trollbandt publikum med sin vakre stemme, og viste seg å ha et stort talent vi gjerne vil høre mer fra..

Charlie Blackwater entret scenen, og spilte vakkert på munnspill, blant annet Ave Maria, som passet godt inn i de flotte omgivelsene i Domkirken denne høstlige torsdagskvelden.

’’Guttane’’ fra Vennesla, sørget for at lattermusklene ble holdt ved like, og de spilte flott country/blues og brilljerte med både 3 og 4 stemt vokal på enkelte av låtene.

Så var det Bjøro Hålands tur, og han overrasket oss med å ha med seg Rolf Løvland til å akkopagnere seg, og han sang blant annet ’’You raise me up’’, og ’’My land’’ skrevet av Rolf Løvland og Brendan Graham.

Gaasehud imponerte for 3 år på rad, og sang for oss fra et bredt reportoar, og fikk med seg noen av byens beste musikere på scenen.

Til slutt var alle artistene samlet på scenen og sang ’’Amazing Grace’’.

Fredagen spilte Playmood, The Fabuluos Couldhavebeens og Lava i Caledonien hall. Lava med Egil Eldøen og Rolf Graf er fremdeles et av Norges beste band, og en rekke av byens beste musikere var å skue på parketten som tilskuere. De leverte en utrolig bra konsert, som varte i over 2 timer, og gav publikum valuta for pengene. De kunne også fortelle at et nytt album slippes 15 november., vi gleder oss.

På CD’n trollbandt Kari Bremnes publikum, etterfulgt av Reidar Larsen, som overbeviste om at det faktisk går an å synge blues på norsk, ja til og med på Stavangersk.

På Kick Malt og Mat sørget Mannfreds Mann’s Earth Band for fullsatte lokaler med godt voksent publikum, og lagde stemning med gamle slagere.

Frode Alnæs fra Dance With A Stranger, hadde sin konsert i ny restaurant på ærverdige Ernst Hotel, foran et entusiastisk publikum.

Lørdagen startet med underholdning for de minste. Skrimmel skrammel , kjent fra Barnetv på NRK, samlet atter en gang fulle hus på Kick, til barnas store glede.

Kurt Nilsen Entret Kick scene på kvelden, og gav en fantastisk flott konsert, med bra lyd og god stemning, og fikk stor applaus fra et fullsatt publikum. Han fremstod som en artist i verdensklasse, og hadde publikum i sin hule hånd.

Silje Nergaard forførte publikum med sine myke toner på Ernst, mens 4wheeldryve sørget for god stemning i Caledonien hall, etterfulgt av Vassendgutane. Det var mange som svingte seg på dansegulvet, og sang med til de mest kjente låtene.

Erik Faber fikk med seg publikum på CD’n etterfulgt av The Fabulous Couldhavebeens og Bjøro Håland.

Radiojam hadde æren av å spille festivalens siste konsert, og de er blitt et kjært band for byen, etter masse underholdning i byen etter nok en sesong med ’’Sommer på torvet’’

Vi takker arrangørene for en kjempeflott festival, med mange gode band og artister, og vi er overbevist om at festivalen er kommet for å bli. Det virket som om folk møtte skikkelig opp i år, det var masse folk på konsertene, og stemningen var kjempegod på de konsertene vi i Artistfoto rakk å få med oss. Vi synes arrangørene har gjort en kjempejobb med festivalen, og er sikker på at vi har folket med oss når vi sier at vi koste oss masse.

Vi gleder oss til neste år.

Slade er en av mine virkelig store favoritter av rockeband, og som har overlevd en mannsalder, med engelsk pubrock hele veien ut. Sist jeg så dem var for mange år siden på en pub i Arendal, men dette er et band som absolutt passer bra både på små og store scener. I kveld fikk vi se dem i Kulturhangaren på den gamle militærflyplassen på Lista. Et glimrende konsertsted som virkelig imponerte oss med stor scene, lokale og lyd. Her kan man virkelig sette opp store band, i en flyhangar som til og med er oppvarmet og med mykt kunstgress til dekke.

Slade er viden kjent for sine allsangslåter som passer så bra på puber, og det ble ikke dårligere med allsang fra store deler av Sørlandet i dette store lokalet. Etter dette er nok de siste nølende trekkfuglene skremt vekk fra stedet, til der de hører hjemme på denne årstiden. Hvorvidt de tør å sette nebbet i retur noen gang, får tiden vise.. For Slade i toppform fyker rundt på storscenen på Lista, og gir et show legender verdig. Mal McNulty drar stemningen med allsang til kjente og kjære låter, og vi registrerte til og med bestemor trampe takten. Dave Hill er heller ikke dårlig der han fyker rundt og hopper fra høyttaler til høyttaler, med fete gitariff og presisjon man sjelden ser. Møtet med Slade i dag viser at dette bandet nok holder koken til den dagen de må bæres på scenen av aldersproblemer.. Frem til da så skal vi få med oss hver eneste konsert vi kan, ja det er bombesikkert. Eneste som trekker ned det hele er dårlig lysoppsett på scenen, og vi mener dette ellers fete lokalet fortjener så mye bedre..

I år, som tidligere, fikk metalfolket servert lokalt forankret metal, samt en del større band denne helgen i september. Konseptet med kjente og ukjente band samlet under denne årlige festivalen, ser ut til å treffe bra på Sørlandspublikumet. Med storheter som Keep of Kalessin som hovedheadliner på fredagen og Lucifer Was sammen med Kristiansand Symfoniorkester på lørdagen, så var dette noe vi virkelig så frem til. Lineupen på fredag var som følger: ESCAPETOR, FEEL THE AFTERMATH, DEAFMAZJIIN, KRAKOW, MERCENARY, KEEP OF KALESSIN. På lørdag: NUKEHEAD, HARM, TRIOSPHERE, THUNDRA, MADDER MORTEM, LUCIFER WAS + KISTIANSAND SYMFONIORKESTER. Egentlig skulle SAHG spille på lørdag, men pga sykdom så gikk Thundra inn i stedet. Det var et godt valg for festivalen, for Haugesundsbandet leverte en kanonkonsert, og etter min mening, kanskje den aller beste under hele festivalen.

Det meste gikk på skinner denne helgen, og jeg synes det er meget gledelig at man får dette til år etter år. Festivalen virker bunnsolid, og er veldig viktig for musikkmiljøet på Sørlandet. Southern Discomfort er også den eneste sikre måten å få noe skikkelig metal på, år etter år i Kristiansand. Festivalen er også mer intim i forhold til når man skal kjøre disse bandene som et supplement til bla Hip Hop på mainstreamfestivalene. Jeg skjønner jo konseptet med at man vil treffe et bredt publikum, men personlig så foretrekker jeg festivaler som rendyrker musikkstiler, og derfor er også denne festivalen en av mine årlige favoritter. Her er vi sikret ordentlig metal år etter år, til glede for sørlendinger og andre tilreisende. Vi sees på neste års Southern Discomfort!

Tone gjorde kometkarriere etter at hun kom på andreplass i Idol bak Jorun Stiansen i 2005. Plata Bliss, som hun utga kort tid etter, solgte til gull og deretter har det bare gått oppover for denne dyktige artisten. Siste platen I Know, som kom ut i mars i år, har solgt bra. Og den foregående singelen Butterflies solgte til platina, og har herjet hitlistene helt siden den kom ut. Sangen Butterflies kom på andreplass i Melodi Grand Prix, og ikke skjønner jeg hvorfor hun ikke vant. Nå gjorde Rybak det bra, og han har seilet opp som en dyktig artist da han vant hele sirkuset, men kvaliteten på sangen til Tone var da mye høyere.

I kveld fikk vi servert de fleste hitene ho er kjent for og en hel del coverlåter. Jeg liker artister som spiller egne sanger, så jeg synes coverlåtene trekker ned den ellers fine konserten. Men Tone er i kjempeform, og leverer en varm konsert i en stappfull arena med sol på himmelen i Lyngdal. Jeg registrerte mange fans som stilte seg opp foran scenen allerede et par timer før konserten, noe som sier litt om populariteten til denne dyktige artisten. Med hiter som I Know, Butterflies, Here i am og mange flere, så fikk publikum servert en flott konsert fra en forelsket Tone. Ja, for hun spurte publikum om noen var forelsket, og sa at hun var veldig forelsket for tiden.

Å få Bobby Bare, eller Robert Joseph Bobby Bare som er hans fødenavn, til Utsikten Amfi i Kvinesdal , var stort denne lørdagskvelden. Artisten må anses å være en musikalsk legende når man ser hvor mange album han har utgitt, over 40 i tallet, og hvor mange hiter det er blitt av dette. De to største er nok 500 Miles Away From Home og Detroit City, men man snakker om et titalls til som har herjet radiostasjoner gjennom tidene. Det er også verd å nevne at han fikk en Grammy pris for årets sang, med sangen Detroit City i sin tid.

På tross av skikkelig grisevær, varmet en Bobby i toppform, de fremmøtte til velkjente og kjære sanger. Men fullsatt arena ble det dessverre ikke, og man kan ikke annet enn å skylde på det regntunge været i kveld. Uansett vær, så fikk det fremmøtte publikum servert noe av det beste innen amerikansk countrymusikk. Han hadde også med seg G. Thomas og Arny M Egeland som oppvarming, og jeg synes dette ble en flott musikalsk kveld på Utsikten Amfi.

Forholdene kunne vel neppe vært bedre, denne fredagskvelden i Ravnedalens vakre omgivelser. Blide og fornøyde mennesker var å skue, i det solen gikk ned over skyfri himmel, og publikum ble avkjølt av kald pils og en lun smeigevind i skumringen.

Radarparet Busk og Grande kom på scenen, og annonserte at de ville begynne med ekstranummeret først! De startet konserten med å spille en låt, gå av scenen og kom inn igjen til applaus, og spilte til sammen i nesten 2,5 time, det må sies at publikum fikk valuta for pengene! Det var et entusiastisk og livlig publikum som stod foran scenen og klappet og danset, og på slutten av konserten, gikk stemningen til himmels.

Musikken var både rock og blues, og utenom deres egne låter, hørte vi både låter fra Jimi Hendrix, September When, og Michael Jackson med flere. Busk, Grande & Co, spilte lekent, drivende og samspilt, og så ut som de hadde en veldig fin kveld på scenen. Og vi som var publikum, hadde en fortreffelig aften i vakre omgivelser på Generalen i Ravnedalen denne flotte sensommerkvelden.

Skalldyrfestivalen arrangeres på 21. året i år, og er kanskje det Mandal er mest kjent for.

Vi i artistfoto.no fikk med oss torsdagen, som også var åpningsdagen, samt Postgirobygget på lørdagen og det var et yrende folkeliv som møtte oss i et strålende festivalvær. Helene Bøksle, samt resten av underholdningen på Giert Karis plass denne kvelden, trakk enormt med folk og det ble en skikkelig pangstart, må man kunne si.

Festivalen profilerer seg som en matfestival som hovedfokus, men det er utrolig mye annet som skjer. Blant annet flere konserter hver dag, missekonkurranse, Freestylehopping i elva, nattåpne butikker, og sikkert mye mer vi ikke rakk å få med oss i år. Atle Homme, som er primus motor og leder for festivalen, gjør en fabelaktig jobb sammen med teamet sitt. Festivalen fremtrer som bedre og bedre for hvert år som går, og det er viktig for en liten by som Mandal, som er nærmest folketom de andre årstidene.

Hørte noe klaging på at billettprisen var for høy, men det synes jeg er meget urettferdig og helt feil. Kr 250 for adgang alle dagene er ikke mer enn man betaler for en konsert av samme skala som Bøksle på en annen arena. Barn under 16 var gratis, så dette er billig underholdning folkens. Her fikk man inngang hver dag og mange konserter for de få slantene. Vi kan nevne: Postgirobygget, Rita Eriksen, Helene Bøksle, Kristian And fra Herli Land, Meersburg, Mandal Kantori og The European Higway Man.

Ravnerock 2009 er en nyetablert festival, lokalisert i Kristiansand på byens fineste arena; Ravnedalen. Stedet har fått oppsving på konsertfronten de siste to årene, og må betegnes som et perfekt område, så lenge man har værgudene på sin side. Jeg har ikke sett noen festival her tidligere, kun enkeltkonserter, så dette var spennende å få med seg. Været ble heldigvis bra, og arenaen ble fylt godt opp de to dagene festivalen varte. Det var over 6000 publikummere, og ut i fra de tallene er festivalen i år en stor suksess. Som alle vet, er det alltid en stor risiko å arrangere festival når det skjer så mye på sommeren, og denne helgen var det jo også Eikerapen Rootsfestival, som nok også var fristende for mange Sørlendinger. Men faktum er, at Unit og de lokale kreftene som arrangerte dette, traff blink med kjære norske artister som fikk både gammel og ung ut av sofaen denne helgen.

Med navn som The September When, Thom Hell, Marit Larsen, Vidar Johnsen( Ex Vamp), Espen Lind, Kurt Nilsen, Alejandro Fuentes og en del andre, så treffer man helt klart et stort publikum. Festivalen ble for oss en av årets favoritter, men kan bli bedre på en ting. Det var utrolig lang lydsjekk mellom konsertene, og dette synes vi de kunne de løst ved å rigge opp en miniscene eller lignende, og kjørt for eksempel noe lokal pausemusikk. Men dette er plukk i den store sammenheng, og vi er skikkelig glade for at Kristiansand har fått en ny festival som ser ut til å kunne leve mange år fremover.

Av konsertopplevelsene, er det verd å nevne kvartetten Nilsen, Fuentes, Lind og Holm som leverte en strålende avslutning på fredagskvelden. Spillegleden til disse guttene er enorm, og slikt smitter på publikum. Mange coverlåter pakket inn av noen av Norges dyktigste artister, fikk det virkelig til å rykke i dansefoten til både mor, bestemor samt resten av familien, for å si det sånn. Det var siste konserten de hadde sammen, og de går nå hvert til sitt for å jobbe videre solo.

Lavmælt og tvers igjennom sørlending, Thom Hell, leverte en kanonkonsert. Vi får høre mye av materialet han har lagd over flere år, og vi liker spesielt den melankolske delen han fremfører. Synd han spilte så tidlig og under Startkampen, da det var litt glissent med folk. Uansett, var det en fin konsertopplevelse for de som møtte frem så tidlig på dagen.

The September When, med Morten Aabel i spissen, var kanskje den konserten jeg gledet meg mest til. Bandet ble jo tidligere oppløst da Morten Aabel gikk solo, og jeg registrerte ekstra mange publikummere på denne konserten som også ble avslutningen på festivalen. Mange fans møtte opp for å hylle bandet i kveld. Aaabel starter kanskje konserten litt i auto, gjemt bak store solbriller og lue, men konserten ble bedre utover og stemningen steg. Det ble en fin konsert med noen av Norges dyktigste artister på scenen.

Marit Larsen må nevnes, for hun har så utstråling på scenen, og så mange fine sanger at man blir oppriktig glad i denne artisten. Hun smilte fra øre til øre under hele konserten, og det smitter på publikum. Hun skrøt av Ravnedalen som konsertsted, og sa at hun følte seg på hjemmebane her i Kristiansand. Regner med at besøk av byen sammen med kjæresten Thom Hell har noe å si for det. Hun tok oss med på en musikalsk reise, der hun spilte alt fra sanger fra M2M tiden, til alle solo hitene som har herjet radiostasjonene det siste året. Marit har levert bra på hver eneste konsert vi har vært på, og gjør det garantert igjen.

Ellers var den totale festivalopplevelsen utrolig bra. Variert norsk musikk, med kjente og kjære artister, gjorde årets festival til en av de beste festivalene vi har vært på i år, og vi sees på neste års Ravnerock.

Katzenjammer åpnet årets Ravnerockfestival med et fyrverkeri av en konsert! Det er vanskelig å finne de rette ordene for å kort og konsist beskrive hvilken opplevelse det er å se disse fire jentene på scenen, for dette var en salig blanding av forskjellige musikalske stilarter som alt i alt gjør Katzenjammer til noe heilt for seg selv. Og ikke bare spiller de på mange strenger i overført betydning - de veksler også seg i mellom på instumentene de spiller på. Men mest fascinerende er likevel den energien og sjarmen de utstråler på scenen! Her er det uhøytidelig humor og musikkglede som vi sjelden ser maken til - samtidig som man klart også forstår at dette er dyktige og scenevante musikere.

Katzenjammer kommuniserte utrolig godt med publikum, selv om de drøye 200 som var tilstede på sin side virker ganske så fraværende den første delen av konserten.. Kan det være at de var tildels paralyserte av sola, som for en gang skyld strålte fra en nesten skyfri himmel..? Men jentene på scenen lot seg ikke påvirke av manglende respons, og durte i vei videre med samme energi som de startet med - og litt etterhvert dristet en håndfull publikumere seg på beina og nærmet seg scenen, og vi konstaterte en rekke smil og blide fjes blant dem som valgte å la seg rive med - for dette var skikkelig show :)

Lady Gaga, eller Stefani Joanne Angelina Germanotta som hun egentlig heter, har gjort en kometkarriere som artist det siste året. Hun lager sangene selv, og har i flere år vært profesjonell låtskriver for store artister som for eksempel Britney Spears og New Kids On The Block. Men hun hadde hele tiden en plan for selv å slå gjennom som artist, og lagde sanger til seg selv parallelt med arbeidet for andre. I år slo hun gjennom med sanger som Poker Face og Just Dance til noen utrolige bra videoer signert norske RayKey . Konserten i kveld på Sentrum Scene ble utsolgt, og vi la merke til at det var mange hippe unge mennesker som hadde funnet veien til lokalet, med godt overtall av damer.

Lady Gaga åpnet showet med at hun stod oppstilt som ei dukke, og vi stusset litt på om det var hun som stod der. Men når rytmene dunker ut, så begynner hun å bevege seg i en blanding heftig blanding av lyd, lys og røyk. Den velkjente masken som vi har sett fra videoen i Poker Face, skjulte ansiktet hennes i starten, men hun tar den av etter hvert og trollbinder publikum med fete låter. Lady Gaga leverer en super konsert i kveld, og publikum var fornøyd med å se verdens nye superstjerne på Sentrum Scene. Vi i artistfoto er sikker på at vi bare har sett begynnelsen for denne unge og talentfulle artistens karriere. Hun har selv sagt at Madonna er et av forbildene og er temmelig sikker på at hun kan nå like langt med musikken sin, hvis hun fortsetter i samme spor videre.

Artistfoto tok seg turen til Arendal på fredag og fikk med seg konsertene med Jonas Alaska, Katzenjammer, CC Cowboys og Joss Stone. Sistnevnte må anses for å være et scoop, og som ventet ble de 3500 billettene fort revet vekk på Sam Eydes plass denne fredagskvelden. Av andre høydepunkt, må vi nevne kvartetten Katzenjammer som hadde en utstråling og spilleglede vi sjelden har sett. De dro stemningen til topps med spennende sanger, høyt tempo og mange instrumenter som alle jentene byttet på å spille på.

CC Cowboys` kjente og kjære låter fikk publikum til nærmest å gå amok, og jeg registrerte at bandet nesten ikke ville gå av scenen ettersom folk skrek: mer, mer. De kjørte et langt ekstranummer, men måtte vike plass for Joss Stone til slutt. 22 åringen, som har vunnet en Grammy samt flere andre priser, og solgt over 10 millioner plater før ho fylte 22 år, entret scenen til en fullstappet arena. Tror jeg telte 9 musikere, og totalt så ble dette en utrolig fin konsert i noe roligere tempo. Når kjente og kjære hitlåter strømmet ut over Eydes plass, varmet det et feststemt publikum, og vi sitter igjen med et bra inntrykk av kvelden. Vi gleder oss også til å se mer fra den unge og talentfulle Jonas Alaska senere. Dyktig musiker som vi er sikker på kommer til å nå langt med musikken sin.

Katzenjammer har du mulighet til å se på neste helgs Ravnerockfestival i Kristiansand. Anbefales på det sterkeste!

Det er imponerende å se hva Terje Formoe har klart å skape med Kaptein Sabeltannfiguren han skapte på slutten av 80-tallet. Den første forestillingen ble spilt i 1990, og har fortsatt helt til i dag i samarbeid med Kristiansand Dyrepark. Formoe har, sammen med Dyreparken, klart å skape et konsept til en gullindustri som virkelig har satt Sørlandet på kartet. Som sørlending er jeg stolt av dette.

Årets forestilling imponerer med et inferno av lyd, lys, pyroeffekter, og ikke minst et fantastisk repertoar av sanger og skuespill. Alt utført av dyktige skuespillere på en arena som er tilpasset til fingerspissene. Mye av underholdningen for barn i dag er av noe mager kvalitet, og jeg blir oppriktig glad for å se at man kan lage kvalitet helt ut. Her går man ikke på kompromisser som ofte er innlysende for voksne, men ikke alltid for barn.

Detaljer legger man fort merke til, og ingenting ved dette showet er overlatt til tilfeldighetene eller enkle snarveier. Ja, alt fra sminke på skuespillerne til sanger, imponerer meg. Når Pinky og Sunniva synger sangen ”du og jeg”, så blir det hele vakkert. Men tingene endrer seg fort, og det er sterke inntrykk for en del små som for første gang møter sin helt, kaptein Sabeltann . Han brøler utover området, og såpass må det være, og det var aldri over kanten skummelt, for da hadde nok folk forlatt arenaen, noe jeg ikke så.

Hadde vi i artistfoto brukt terning, så hadde de fått en sekser fra oss i kveld. Og har du som voksen vært på mange kjedelige barneforestillinger, så ta deg turen til en Kaptein Sabeltannforestilling. Da får du det like moro som ungene i halvannen timer showet varer. Jeg selv kjenner bare til to forfattere som klarer å skape oppriktig moro for voksne og barn på samme tid og med kvalitet ut til fingerspissene. Det er Astrid Lindgren og Terje Formoe.

Det var på håret at det ble noe Countryfestival i år etter at den gamle primus motor, Knut William Bygland emigrerte deler av året til USA, og ikke hadde tid til alt arbeidet med festivalen lengre. Heldigvis så en gjeng lokale krefter og musikere verdien i å føre Williams arbeid videre. Festivalen er meget viktig for Setesdal som sted, og har virkelig satt Ose på Norges festivalkart med likendes musikk i fantastiske naturomgivelser.

Festivalen i år må betegnes som en noe mer forsiktig satsning, da det hvert år tidligere som regel har vært en headliner av stor skala. I fjor toppet de med Lynn Anderson, og fikk året før Bobby Bare til Setesdal -men i og med at nye folk nå er kommet til, så skal vi være meget glad for at det i det hele tatt ble noe festival. Det er heller ikke dumt å begynne litt forsiktig, i stedet for å kjøre festivalen i grava for all fremtid pga for stor satsning. Vi synes, på tross av mindre og færre band, at det var en bra festival med mye god musikk og festivalstemning på de to dagene den varte. Steinar Albrigtsen og Stein Roger Sordal er kjente musikere som trekker en del folk, og vi var skikkelig fornøyd over å få møte dem her i år, som i fjor. Steinar er vel den som gjorde countrymusikken godtatt i Norge med elementer av rock i seg. Og Stein Roger spiller så mange grener innen musikk at han nok kunne reist fra Countryfestivalen til rockefestivaler og videre på de største mainstreamfestivalene. Vi så Hardcore Troubadurs på Dark Season i fjor høst, og vi likte det vi så den gang. Disse hadde funnet veien til Ose i år - til stor glede for publikum. Guttene skiller seg ut med musikken pga alle strengeinstrumentene, og de har et vanvittig driv, samt utrolig mange fine sanger som passer bra til instrumentene. De likte seg godt på scenen, og hadde med seg gjengen med blodfans foran scenen som stiller opp på hver eneste konsert bandet har, ble jeg fortalt. Vi håper vi får se dette bandet til Ose neste år også, da vi liker musikken svært godt, og de passer bra inn i festivalenprofilen..

Det var ca 1000 besøkende på fredagen, og jeg vil tippe halvparten på lørdagen. Grunnen til lavt besøkstall på lørdagen skyldes nok været, for det var skikkelig grisevær, og jeg er redd mange Setesdøler hold seg hjemme pga dette. Jeg tror også at Steinar Albrigtsen trakk en del ekstra folk på fredagen, mens man kanskje ikke hadde den størrelsen på artistene på lørdagen. Men det var skikkelig grisevær, og beklagelig nok så setter det alltid litt negativt preg på en festival. Sånn er det bare, dessverre.

Norway Rock har gått fra å være en liten beskjeden nisjefestival på ei slette i Kvinesdal til å bli en av Norges største og viktigste rockefestivaler, som treffer store deler av befolkningen. Og dette på bare fire år. Beliggenheten er perfekt for skikkelig festivalfølelse med nok av plass til både camping og konsertarena samlet på ett sted. Vi registrerte at mange satt ved teltene sine og nøt musikken som strømmet ut over hele campingområdet. Fordelene er store med å få plassert alt på et sted, slik festivalen har fått til i Kvinesdal.

Det står utrolig respekt av årets lineup, der det store trekkplasteret var selveste King of Metal, Manowar. Og, når man så blander alt fra rock, punkrock, deathmetal, powermetal, heavymetal, norsk blackmetal osv, så treffer man bredden av befolkningen. Vi har ikke registrert så mye innen grenen ekstrem metal på de foregående festivalene, men i år dro de til med noen helt ”ekstreme” band som bl.a. Satyricon. Festivalen virker pr i dag velfungerende, i fjor sleit de med lange matkøer, men dette hadde de løst på en fin måte i år ved å sette opp mange pølseboder, burgerboder, pizzaboder og drikkeboder osv. Det eneste som manglet synes jeg, var flere billettluker på festivalens første dag. Dette har ledelsen lovet å forbedre neste år.

Ved å toppe lineupen med et band som Manowar, så gikk det gjetord om festivalen langt utover Norges grenser. Vi registrerte besøkende fra flere europeiske land, og mange hadde nok tatt seg turen for å se Manowar, men også mange av de andre bandene. ”True Norwegian Blackmetal” skal ses på en norsk scene, vet jeg mange blodfans av musikken mener. Sånn sett så treffer Norway Rock også Norges største kultureksport, som har enormt med fans i utlandet.

Oslo Live ble startet opp på kun to uker etter at Quart gikk konkurs i fjor og mange mente dette var galskap, men de klarte å få til et bra opplegg med over 22 000 solgte billetter. I år solgte de kanskje enda flere, da det var nær stappfull arena alle dager.

Vi i artistfoto.no er imponert over og knirkefritt ting gikk i løpet av de tre dagene vi var der. På fredagen under Silverkonserten så måtte forøvrig konsertene stoppes for en kort periode pga dårlig vær. Vind av storm styrke tok tak i gjerder og telt og skapte kaos for vakter og festivalhjelperne. Samtidig åpnet himmelen seg så kraftig at jeg er sikker på man kunne padle i kano enkelte steder.. Da jeg skulle søke dekning i Presseteltet så var dette på vei opp i lufta og vi måtte derfor gi tapt resten av kvelden pga søkkvått utstyr. Men ellers så gikk ting tilsynelatende knirkefritt de tre dagene vi var der med mye bra musikk, sol og skikkelig festivalstemning.

Metalbandet Silver fortjener ros for et forrykende metalkonsert med vanvittig driv. Vi kjente ikke til dette bandet fra før og det var for oss festivalens mest positive overraskelse. Hvis du skal på Norway Rock i Kvinesdal i neste uke så får du sjansen til å se dem live. Anbefales på det sterkeste!

Vreid kjørte i gang konserten på samme måte som på årets Inferno og vi fikk nok en gang frysninger ned over ryggen når flyalarm inntroen kjører i gang konserten. Vreid har 2. Verdenskrig som tema og det gjenspeiler hele konserten inkludert kostymer. De klarer å skape en realistisk atmosfære rundt tema og leverer totalt en bra konsert.

Ellers var konserten med Gazelle var utrolig fet. African Elektonica med en herlig blanding av reggae, elektro, disco, pop og funk smørt sammen i eggende rytmer fra to energiske musikere. De klarte å lage en fengslende stemning ut av sceneshowet og musikken. Vi sees på neste års Oslo Live festival!

Bandet består av vokalist Oddleif Stensland, Bassist Erik Mortensen og trommis Tor Atle Andersen. Oddleif og Tor Atle var tidligere medlemmer av Kristiansands bandet Scariot men sluttet der da de ville satse 100 % på det nystiftede bandet Communic. Bassisten Mortensen ble med etter kort tid og de ble da den besetningen som i dag.

I 2004 gjorde de platekontrakt med Nuclear Blast som ga bandet et skikkelig løft oppover i karrieren. De har stort sett fått toppkarakterer fra en samlet musikkpresse for alle albumene som er utgitt og har turnert i store deler av Europa.

Det var veldig gøy at Mandalsbandet ville stille opp på Venterommet i regi av Mandal Rockeklubb i kveld. Vi i artistfoto kunne ikke la denne sjansen gå fra oss og troppet opp på konsertene for å få noe skikkelig metal. Ja for Communic var ett av tre band som spilte og vi fikk med oss hele lineupen som i tilegg var Black Saint fra Mandal og Inminor fra Kristiansand. To andre band som også imponerte må jeg si.

Synd at det bare var halvfullt lokale, noe som er vanskelig å forstå når et band som Communic går på scenen. Men det er mye mulig at musikken treffer et mer voksent publikum, som gjerne vil ta seg en øl når de går ut og her var det bare rusfritt i kveld.

Bandet er teknisk meget dyktige og de leverte en meget bra konsert i kveld. Det var stort sett progressiv metal det gikk i og til tider beinhardt, men også silkemykt. Blandingen var fin og de imponererte! Oddleif klarte også å dra stemningen opp til det noe avventende publikummet som møtte frem. Folk myknet etter hvert og vi er veldig glad vi fikk med oss denne kvelden. Neste gang vi ser Communic så blir det nok på en storscene en eller annen plass, for det er der de normalt er å finne. Neste stopp for bandet er Samfest Rock i Romania neste måned.

Å få oppleve AC/DC PÅ Valle Hovin har uten tvil vært en av de største konsertopplevelsene for undertegnende. Med arenaen fullstappet av 40 000 jublende fans og et band i storform, så kom både tårer og gåsehud på samme tid. Inntroen som møtte publikum var et lokomotiv som kjørte på en skinnegang i full fart. Dette ble vist på en storskjerm til en mildt sagt imponerende lyd. Takten og lyden fra lokomotivet var som til å ta og føle på, og enkelte folk på siden av meg gispet og skreik om hverandre. Når man var filleristet av lyd og lysorgie en stund, så stiger det opp et damplokomotiv i nær full skala.

Du verden så imponerende dette var! Angus Young og Brian Johnson styrte showet å raste rundt på den enorme scenen. De spilte mest fra den siste plata men vi fikk også servert legendariske låter som T.N.T., Let There Be Rock fra eldre tider. Sist jeg så de var i Drammen på Blow up your videotour i 1988, og lite er forandret fra den gode gamle rockeoppskriften. Black Ice World Tour går mot slutten, og vi er veldig glad de stoppet gang nummer to i Norge, slik at flere fikk sjansen til å få med seg en konsert med seg et AC/DC i storform. 40 000 mennesker og utsolgt arena vitner om populariteten til dette fantastiske bandet. Jeg kommer neppe til å glemme denne konserten med det første!